Gave og oppgave
Fra Torils blogg.
«Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Der var en plass i Guds store rom, en plass som ventet der på meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»
Som sanger i kantoriet, får jeg ofte en varm takk fra folk i menigheten. Det er godt å få tilbakemelding på at det vi formidler tas imot i hjertene.
Å være et Guds barn er både en gave og en oppgave. En oppgave vi skal fylle med himmelske gaver som vi selv har mottatt. Rønvik menighet er et sted jeg opplever at ting stort sett funker. Som et smurt maskineri. Uten smøring går maskineriet i stå. Dette skjer ikke av seg selv. Her tas det på alvor at vi er Guds gave til menigheten.
Som seksåring begynte jeg på søndagsskolen. Lærerne var flinke fortellere. Nå har vi bibelske animasjonsfilmer. Da hadde vi flanellografen, som jeg elsket. Billedcollagen av Noahs ark, David mot Goliat, samt Jesus og disiplene gjorde fortellingene levende og lette å huske.
Siden har jeg drømt om å reise til Det Hellige landet. Sist høst fikk jeg oppfylt drømmen. Det var som å komme hjem. På reisen snakket flere om at når vi vandret der Jesus hadde vandret for to tusen år siden, var det som om Han gikk i følge med oss.
I Galilea besøkte vi bl.a. Magdala. En liten by ved Gennesaretsjøen, hvor det er funnet ruiner av en synagoge fra Jesu tid. Her levde Maria Magdalena. Hun slapp alt hun hadde i hendene for å sitte ved Mesterens føtter og lytte til Ordet. Her er bygd ei nydelig kirke med et ekumenisk møterom utsmykket med et maleri som tydelig taler om et møte med Mesteren. Om ei kvinne med stor tro. Om Mesteren som gjør de syke friske. Om Mesteren som merker om vi bare rører ved kappen hans. Her møtte vi Fader Kelly. Vi satte oss også ved Mesterens føtter. Med tomme hender. Med åpne hjerter. Vi fikk ta imot det levende Ordet. Vi fikk kjenne kraften fra Mesteren idet vi grep etter kappen hans.
I møte med ei som er blind, sa Fader Kelly at manglende syn har spart henne for syn som mange besudler sitt sinn med. Her snakket han om begjær i flere betydninger. Om å se med misunnelse på hva andre har. Vi vet hva dette innebærer i eget liv. Han ba om helbredelse for oss alle. I Hans sår har vi mottatt legedom – også for sår skapt i våre sinn av det vi har tillatt oss å ta inn gjennom våre sanser.
Han snakket om det å takke Gud for den Han har skapt oss til å være og for hva hver enkelt er gitt. Om å takke for livet uansett alder, utseende og omstendigheter.
Hjemme, langt fra Galilea, kjenner jeg fortsatt Mesterens nærvær. Han vandrer sammen med meg i hverdagens utfordringer og gleder. Han vil bruke oss. Helt uavhengig av hva vi selv og verden oppfatter som brukbart. Det er en vidunderlig gave og en oppgave.
«Fra Ham kommer hele legemets vekst; det sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet.» Ef 4,16
"Peters Fiskefangst" på Gennesaretsjøen. Foto: Toril Karin Fagerland